Dikterne vender seg litt imot og ”sette problemer under debatt”, det var også mindre interesse å forklare at ”alt” går ut i fra arv og miljø. Det ble også mer interesse om tidligere romantiske perioder som høyromantikken, nasjonalromantikk og middelalder. Derfor ble det en ny forestilling om en ny romantikk. Denne tiden var man opptatt av det irrasjonelle, det uforklarlige, de mystiske og fantasi. Nyromantikerne fant seg ikke helt til rette i det moderne samfunnet. Det var en fremmedfølelse, desillusjonisme som vil si at man var negativ, man har en følelse av å være fremmed og ikke passer inn i samfunnet. Man trodde lite på fremtiden og de illusjonene som var om fremtiden. De var heller ikke problemorienterte og pedagogiske.
Diktningen på denne tiden hadde stor interesse for sjelstilstander og former for personspalting. Det var også beskrevet samfunnsformer som var i oppløsning.
Knut Hamsun uttrykket en reaksjon mot den samfunnsorienterte diktingen som var dominerende i Norge i 1870-1880 årene. Hamsun mente at realismen og naturalismen skildrer overfladiske og kjedelige typer, og ikke de virkelige interessante individene i samfunnet. Hamsun satte ikke nødvendigvis ting under debatt, det var heller viktigere å skildre ”det delikate fantasiliv”, ”følelsenes vandringer”, ”blodets hvisken, benepipens bønn, hele det ubevisste sjeleliv”
Sigbjørn Obstfelder skrev et dikt som heter ”jeg ser”. Diktet er typisk nyromantisk. Det handler om en person som ikke passer inn i resten av samfunnet. Det er veldig preget av angst, ensomhet, undring og ikke minst fremmedfølelse.
Bilde ”skrik” av Edward Munch er et bra eksempel på hva som kjennetegner nyromantikken. Skrik står alene på brua, nor som er et tegn på ensomhet og fremmedfølelse. Han står å skriker som kan være et tegn på angst og undring.
